13.12.2011

ELM STREET ROCK CAFE - En Era i Norsk Rocks Historie Ved Veis Ende

Av Robin Syversen
(En prat med Petter Hafstad )

ElmStreet_top.gif

Det finnes ingen norske rock eller metal puber med mer historie enn nettopp Elm Street Rock Café. Stedet ansees av black metal fans som legendarisk, da plassen var fast vannhull for medlemmer i Dimmu Borgir, Darkthrone og Satyricon den gang sjangeren oppstod på tidlig nittitall. Elm har også hust flere konserter med de norske glam-punkerne Trashcan Darlings og Backstreet Girls enn noe annet sted. For ikke å snakke om at stedet har holdt over 2000 konserter i løpet av sine 20 år. Alle innenfor rock og metal, så vel artister som fans, har alltid hatt et tilhørssted på Elm Street. Det er derfor vi alle i vemodig hyllest hever glasset i Elm Streets ære denne nyttårsaften, da dette er siste dag dørene er åpne i Dronningens gate 32.

ElmStreet_RIP (1).JPG
Foto: Robin Syversen
 
For å starte med slutten gjør vi unna spørsmålet mange lurer på? Hva er grunnen til at Elm nå har valgt å stenge dørene?

Gården her skal rives. Leiekontrakten for lokalene er utgått, enkelt og greit. Vi skulle egentlig vært ute i fjor. Vi hadde en tjue års leiekontrakt. Så ringte Olav Thon meg og lurte på om vi ville ha et år ekstra, så de har vært jævla kule. Nå skal vi prøve noe som ikke er blitt gjort tidligere. Elm Street skal fortsette online på facebook. Vi har over syv tusen venner der, så den siden lever sitt eget liv hver dag. Vi legger ut dagens vuggevise, dagens oppvekker, dagens anbefaling, dagens quiz osv. Vårt prosjekt nå blir å drive rockeklubb på nett inntil vi finner ut hva som evt. skjer med den fysiske biten av Elm. Alle merker, logoer og selskapet er registrert som varemerke. Dette oppløses ikke, men driften i Dronningens gate 32 opphører 01.01.2012. Derfor har vi også valgt å kalle det slutten av Elm Street "Mark 1" (Mk1).  Dette er jo interessant for musikkelskere og nerds. Alle med litt innsikt i musikkhistorien vet at "Mark" står for hvilken besetning det er snakk om når det refereres til et band. Når Elm Street Rock Café "Mk 2" kommer er det ingen som vet, det eneste som er sikkert er at "Mark 1" er over. I mellomtiden skal Elm Street drives videre på Facebook, som om det fremdeles er en rockeklubb.

Hvilke tiltak står på planen for videre utvikling av Facebook-siden?

Den vil kjøres omtrent som en musikkvideo-kanal. Legge ut masse "Dagens" varianter av forskjellig musikk og artister samt kjøre quizer, blant annet. Vi skal holde på med dette litt for å sjekke interessen rundt evt. en oppstart av Elm Street (Mk 2). Skal Elm Street (Mk 2) bli en realitet vil vi først se om forventninger og ønske om det fra folk bygger seg opp gjennom nettsiden.

ElmStreet_RIP (5).JPG
Foto: Robin Syversen
 
Før dagens møte prøvde jeg å gjøre litt research på nett rundt Elm Streets historie. Det var ikke stort jeg fant...

Det kan være flere grunner til det. For det første har vi alltid holdt korta tett til brystet og aldri vært pr-kåte.

Vi har vel heller ikke vært den klubben som har blitt sett på som "riktig" eller kul nok av den intellektuelle musikk eliten. Vi har aldri søkt om støtte gjennom statlige kanaler. Det er mer for andre aktører å benytte seg av. Skal ikke nevne navn, men de vet selv hvem de er... Når disse aktørene gjør seg avhengig av støtte gjennom samme kanaler knytter de også bånd seg imellom. Jeg har bevisst holdt meg unna disse kanalene og har da også blitt som en underdog å regne i forhold til kultureliten. Det vanker mye klubbeiere, plateselskapfolk og journalister i samme "klikker" som pisser hverandre oppetter ryggen. Det blir derfor naturlig for noen journalister å skrive mer om klubber med de rette kontaktene. Koblingene er så nære at det noen ganger grenser opp mot kartellvirksomhet.

Vi har aldri har brydd oss om å smøre journalister for at de skal henge på Elm Street. Ved å kjøre denne strategien har vi jo merka at vi på sett og vis har blitt det sorte får i den norske rockefamilien, men det er vi jævlig stolte av. Det tyder på at vi har gjort tingene våre helt etter planen, nemlig å gjøre det vi tror på og ikke la oss dikteres på hva som er hipt eller trendig. Vi har hatt den litt; "liker'u oss ikke så fuck off". Vi gjør det vi føler for å gjøre uansett.  Som resultat av dette merker vi en todelt holdning ovenfor Elm. På den ene siden har stedet fått en enorm respekt og kred i løpet av sin levetid, men på den annen side blir stedet også blitt latterliggjort, spesielt av bransjen. Vi er litt "harry".

Men holdningen vår er at om vi ikke har livets rett her nede uten statlige subsidier, så har ikke vi noe her å gjøre. Det blir for dumt om jeg skal ta av folks skattepenger over statsbudsjettet for å drive rockeklubb. Funker det ikke for et sted å stå på egne bein, er det bare å finne seg noe annet å gjøre.

Mye innen kultur i Norge i dag har en sterk politisk tilknytning, noe jeg tydelig ser helt fra syttitallet og frem til i dag. Den største forskjellen fra syttitallet og nåtid er at rocken har albuet seg frem til sosial aksept. Det ble klart den dagen NRK P1 spilte "Back in Black" i programmet "Lang lunsj". Å høre AC/DC på P1 var utenkelig på åttitallet. Allikevel, selv om AC/DC, Metallica og Rolling Stones har blitt såkalt stuereine, så blir disse bandene av mange i "musikkpolitiet" sett på som harry og utdaterte. Vel... de er jo bare de tre største rock 'n roll bandene i verden, så dem har sikkert rett... Det de gjør er å begrense folks kulturopplevelser ved å prøve og definere hva som er riktig eller galt å høre på, hva som er bra og dårlig kultur. Fuck'em...

Samtidig som Elm Street mange ganger har blitt stempla som harry, så merker vi nå når vi skal legge ned, en enorm reaksjon fra publikum. Vi hadde ingen anelse om hvilke dimensjoner det var snakk om. Ikke bare fra kunder og fra folk i bransjen, men også fra det internasjonale musikkmiljøet. Vi får høre at flere profilerte aktører i musikkbransjen har uttalt at nedleggingen av Elm er en katastrofe for norsk rock. Da har vi vel oppnådd noe har allikevel da, kanskje vi ikke er så harry allikevel. Eller kanskje "harry" er bra? Hva veit vi... Vi har kjørt på med det vi kan og holdt oss tro til vår greie hele veien. Enkelt og greit.

ElmStreet_RIP (4).JPG
Foto: Robin Syversen
 
Tro og tro. Tidlig på totusentallet var det vel et stilskifte. Jeg synes å huske lett frustrasjon da metallen ble bytta ut med goth og mer moderne rock?

Sånn har det alltid vært. Hele ideologien til Elm Street har alltid vært å inkludere, ikke ekskludere. Vi har alltid tilpasset konseptet vårt nye sjangere, uten å glemme rockens røtter. Da Elm startet hadde vi med oss rock 'n roll, glam, prog rock, heavy metal og punk i bagasjen. Reggae og blues også. For oss dreier ikke rock 'n roll seg bare om musikkstil, men også om innstilling. Ta Bob Marley. Mannen er jo super rock 'n roll selv om han var reggae-artist. Dette er det mange som ikke skjønner. Noen er nesten dustete opptatt av at alt skal være så jævlig "kred". Hva er "kred", og hvem definerer det?!

Anyway, så kom grungen, som vi adopterte umiddelbart. Britpopen også. Vår misjon har alltid vært å spre mest mulig musikk til flest mulig, uavhengig av sjangre. Det kunne ikke falle oss inn å kategorisere for folk hva som er bra eller dårlig. Generelt kan man ikke si at musikk er bra eller dårlig. Du kan si at du ikke liker det, men ikke si at det er dårlig. Dårlig eller bra defineres ut fra standarder vi f.eks. har på forventet lydkvalitet eller teknisk framførelse. Det blir noe helt annet.

På samme måte er det mange som sier at Øya festivalen har tapt seg i senere år, at de har solgt seg og blitt mainstream. Hva er det som er galt med mainstream? Det samme sies jo om de senere albumene til Metallica, så vel som nåtidens norske black metal scene. En slik holdning er med å ødelegge mer enn å bygge opp en bred musikk-kultur. Hadde Elm Street hatt den mentaliteten hadde vi mest sannsynlig bukket under for lenge siden. Etter grungen kom jo black metallen, som vi også omfavnet. Det eneste vi ikke spiller er hip hop og r n' b. Ikke fordi det er dårlig eller at vi ikke liker det, men rett og slett fordi vi ikke kan nok om det. Den biten får heller andre ta seg av.

Det verste som finnes er kritikere som alltid skal skrive dritt om noe, men som sjelden roser noe. Gå ut og gjør noe selv da jævla duster, hvis dere er så missfornøyd med ting. Bedre å prove, og evt. kanskje feile, enn å sitte og syte og klage over hva andre gjør.

Var fremveksten av black metal en "happy accident" for Elms del? Hvor tidlig begynte stedet og assosieres med black metallen?

Hafstad: Fra den første norske black metalleren tok på seg en svart skinnfrakk. Det var til oss de kom, for de slapp jo ikke inn andre steder. For en som hadde opplevd punkere i London sommeren 1977, virket ikke black metal folka noe spesielt farlige eller skumle. Så begynte jo (norsk) black metal å bli definert som sjanger. Da satt Stian (Dimmu Borgir) og Gylve (Darkthrone) her på Elm. De var jo nesten litt søte der de satt, disse tynne smågutta som utgjorde kjernen av norsk black metal. Falsk legitimasjon og greier He he he!! Det var denne gjengen som etter hvert skulle bli til Satyricon, Darkthrone, Dimmu, Dødheimsgard, Valhall, Red Harvest, Aura Noir etc. etc. Mayhem hadde jo allerede holdt på noen år. Hele miljøet besto vel ikke av flere enn 30-50 stykker i Oslo i begynnelsen. Vi fant fort ut at mange av den tidlige black metal kjernen bare var posører og "hang arounds", men sånn er det jo i alle sjangere. Stian (Dimmu), Gylve (Darkthrone), Ole Jørgen (Aura Noir) og Satyricon gjengen derimot, var ekte vare. Det har jo også ettertiden vist. Disse gutta var genuint opptatt av musikk og har jo også etter hvert blitt selve symbolet på norsk metal. Gylve viste også tidlig at han ikke bare var opptatt av metal. Han kunne komme bort til baren å spørre hva som gikk på anlegget når vi spilte Bowie, Cult eller Status Quo. Vi hører jo nå også at både Satyricon og Dimmu Borgir er inspirert av sjangre utenfor metal. Masse elementer av klassisk, prog og til og med blues. Det her er nettopp det jeg var inne på tidligere, nemlig det å akseptere at ting forandrer seg og å utdype perspektivet sitt i takt med utviklingen. Øya festivalen forandrer seg, Metallica forandrer seg og black metallen forandrer seg. Derfor skal man ikke bli sittende igjen å syte over at alt var bedre før. Mange gjør jo dette og ender opp som latterlige karikaturer fra en svunnet tid. Stakkars...

ElmStreet_RIP (3).JPG
Foto: Robin Syversen
 
Hva skjedde mellom Elm Street og Musikkens Dag og Infernofestivalen?

Vi hadde et fruktbart samarbeid med begge lenge.

La oss si det slik. Det finnes bra folk og duster her som i alle bransjer. De bra folka er de som innser verdien i pågangsmot, ydmykhet, lojalitet og samarbeid. Dustene er de som ikke vet hva lojalitet eller ydmykhet engang betyr. Da dustene styrte Inferno røyk samarbeidet. Da dustene forsvant gjenopptok vi samarbeidet. Jan-Martin Jensen er en bra mann. Da dustene overtok styringen i Musikkens Dag brøt vi samarbeidet. I motsetning til i Inferno sitter dustene fremdeles og styrer Musikkens Dag. Samme med By:Larm. Derfor har vi hatt vårt eget arrangement med det passende navnet By:Ramp i fire år.

Det virker å hvile en punk mentalitet bak hele din filosofi?

Nå har aldri jeg sett på meg selv som hverken det ene eller andre. Men, jeg har vel alltid hatt en tendens til å tøye grenser og ikke la meg diktere av andre. Sannheten er vel egentlig at jeg ikke kan noe særlig annet enn å spille musikk for folk. Og det er jo ikke så vanskelig!

Du sier du har klart deg i alle år uten offentlig støtte eller hjelp fra noe hold. Hvordan klarte du å stable Elm på beina i utgangspunktet?

Jeg fikk lån i banken. Mor og far min kausjonerte for meg. Hadde partner fra 1990-1994 (Knut Akselsen), men har eid Elm Street alene etter det. Det var oss to som starta Elm. Vi hadde jobba samme på Stedet i Torggata. En dag sier Knut til meg at han har fått tilbud om å ta over lokalene til Rebel Records (som lå der Elm ligger i dag). Jeg hadde jo jobba i Rebel Records når det var platebutikk der. her. Nå sto lokalet brakk og Backstreet Girls hadde nettopp hatt release-party her på "Party on Elm Street" skiva si.

Vi tok over lokalene. Fikk 20 års leiekontrakt og kjørte i gang, helt uten mål og mening eller noen form økonomisk utdannelse. Hoppa i det uten sikkerhetsnett. Hadde jeg visst da hva jeg vet i livet nå hadde jeg ikke turt. Men, jeg dro hjem til morra og faren min og ba om 250.000,-. De trodde jeg var splitter pine gæren. Men etter litt (masse) overtaling var vi i gang.

Så måtte vi finne et navn til stedet. "Party on Elm Street"-skiltet hang på veggen der fremdeles, så jeg ringte til Pål Kristensen (Krisa) og spurte om jeg kunne bruke det som logo for stedet. Det var Pål som hadde designet det, og han ga meg designet mot ett par øl. Resten av logoen satt vi sammen av flere elementer vi fant her og der. Så klippa og limte vi sammen ett varemerke, satt sammen av andre merker, som skulle vise seg å bli verdensberømt. Dyktig, ikke sant? Neida! Pur flaks! Slik ble vi offisielt hetende Elm Street Rock Café. Da fikk vi Hard Rock Café på nakken som mente at Rock Café var deres varemerke. Etter masse om og men tapte Hard Rock Café saken og vi fikk beholde Rock Café navnet.

ElmStreet_RIP (6).JPG
Foto: Robin Syversen

Så du sto selv bak disken i starten?

Jeg sto her hver eneste dag i åtte år. 12-15 timer om dagen. De første to åra gikk stedet akkurat i null. Vi tok ikke ut penger I det hele tatt. Levde på gavmilde samboere. Men slik er det når du skal starte no sånt. Hadde aldri fri, bare jobba og sov. Skal man lykkes i noe må man holde fokus og ikke gi opp før alle krefter og midler er brukt opp. Det koster... Så plutselig begynte det å bikke i riktig retning og jeg husker første gang vi kunne ta ut 10.000 kr i lønn en måned. 10.000!!! Følte oss som millionærer!

Det var omtrent samtidig som black metallen begynte å vokse frem at Elm begynte å gå i pluss altså?

Det var vel både en tilfeldighet og en sammenheng der. Ikke fordi det var black metal, men fordi den generasjonen som begynte å henge på byen da måtte finne sitt sted. At det var black metal var bare en tilfeldig. Hadde vi åpna i 1977 hadde det vært første generasjons pønkere vi hadde blitt assosiert med. To år senere begynte follow'erne til black metallen å komme, deretter turistene. Men det ble jo litt mye black metal her en periode, og det var da, som du nevnte tidligere, at vi måtte moderere oss litt. Det ble litt for ensporet etter min smak. Man kan si at Elm Street er som et skip lastet med musikk. Vi seiler rundt på havet og spiller og fester. Av og til legger vi til kai for å laste en ny sjanger om bord. Så er de tut på havet igjen. Vi ble liggende litt for lenge ved black metal kaien og begynte å ruste. Men det gikk bra. Skipet seilte til slutt videre og de fleste var happy igjen. Rørende, ikke sant? He he he...

Du vender stadig tilbake til filosofien om inkludering kontra ekskludering.

Hafstad: Grunnlaget for det ble jo lagt allerede da jeg var fem år og hørte Beatles for første gang. Den følelsen husker jeg den dag i dag. Den første singelen jeg fikk var "A Hard Days Night" med Beatles. Den gikk på repeat i det ustopplige. Deretter kom Creedence Clearwater Revival. Det gjorde også enormt inntrykk. Jeg mener fremdeles at Beatles er det viktigste bandet i musikkhistorien. I tenårene ble det Bowie, Sex Pistols, Led Zeppelin og Marc Bolan som gjorde mest inntrykk. Etter det har jeg vært mildt sagt genuint opptatt musikk. Jeg bare sugde til meg sjangre etter hvert som de kom. Det ble også hele filosofien bak Elm Street.

ElmStreet_RIP (2).JPG
Foto: Robin Syversen

Med konsertdrift fra dag en må det ha vært mange legendariske konserter her?

Folk aner ikke... Det er jo litt ironisk at når norsk rockehistorie over de siste 20 årene skal oppsummeres så blir Elm Street ofte forbigått av media og bedrevitere innen kulturformidling. Det er en forbrytelse ovenfor norsk kulturhistorie når det ikke dokumenteres hva som har skjedd her. Motorpsycho spilte for seks-syv betalende. Turboneger spilte her helt i starten. Darkthrone har spilt en av sine ytterst få konserter noensinne her. Dimmu Borgir og Mayhem har spilt her. Abbey's Adoption spilte her før de skifta navn til Madrugada. Union Carbide Productions spilte her. DeLillos, Raga, Dumdum, Jokke, Penthouse Playboys, Glen Hughes, September When, Dr. Feelgood... Listen er lang. Over 2000 artister. Til og med Ole Ivars!! Det er vi jææævelig stolte av faktisk! Det er ikke mange norske rockemusikere som ikke har hatt foten innom Elm på en eller annen måte.

Er det noen konsertøyeblikk du husker spesielt godt?

Det er vanskelig, men jeg husker Turboneger fordi det låt helt jævlig. De skulle lissom åpne med en liten trommesolo, men det tryna helt. De var jo bare kids den gang, men jeg husker det som et morsomt øyeblikk. Og de skal ha for intensiteten og "fuck you attitude'n"!! Husker ikke hvordan det gikk med dem etterpå men... Av de veldig bra konsertene kan mye nevnes, men ingen nevnt, ingen glemt. I tillegg har jo veldig mange kjente musikere vært innom baren opp igjennom årene. Slash satt i baren og kula'n hele kvelden. Lemmy har spilt flipper her. Thåstöm var innom. Marilyn Manson satt borti et hjørne ubemerket en hel kveld. Black Crowes, Mick Ronson, Red Hot Chili Peppers, Iron Maiden, Ministry, Deep Purple, Alice in Chains, Bonnie Tyler (yes!) og Status Quo. Det var de jeg kom på i farten. En ting er sikkert. Det sitter ubeskrivelig mye kulturhistorie i veggene på Elm Street Rock Cafe (Mk I), og den blir ikke borte selv om bygningsmassen forsvinner...

Til våre venner, ansatte og kunder gjennom 21 år; Takk. Dere er de beste!

http://www.elmstreet.no/

 

 



Andre artikler:


22.12.2018 COME TASTE THE BAND - interview
20.12.2018 OBLITERATION - interview
17.12.2018 DAMON JOHNSON (ThinLizzy, Black Star Riders) Interview
05.12.2018 LIAM WILSON of Azusa - interview
29.10.2018 NITA STRAUSS - interview about upcoming solo album
10.10.2018 GAVIN HARRSION (Pineapple Thief/King Crimson) - intrview
07.08.2018 WITHIN A SHELL ALREADY DEAD – AN INTERVIEW WITH GRUESOME
13.07.2018 TUSMØRKE - interview at Tons of Rock
10.07.2018 SON OF HAWK interview
06.07.2018 OBSCURA interview
14.06.2018 SUBNOIR interview
13.06.2018 Interview with the Australian band Atra Vetosus
23.05.2018 RUNNING RED LIGHTS – AN INTERVIEW WITH NO HOT ASHES
04.05.2018 IHSAHN - interview
26.04.2018 WILDNITE - interview
21.04.2018 OMNIUM GATHERUM ser fram til å spille i Norge igjen
10.04.2018 ERIMHA - interview at Inferno + IMC conference
26.03.2018 DREAMARCHER - interview
20.03.2018 AURA NOIR interview with Apollyon
25.02.2018 LET IT FLOW - an interview with MARCO MENDOZA
20.12.2017 FRETMIDEN
11.12.2017 DARK NIGHT-BLACK LIGHT: AN INTERVIEW WITH NWOBHM LEGENDS THUNDERSTICK
24.09.2017 BELPHEGOR - Spells of Reflection
07.08.2017 DIMENSION F3H - A Wake of Vultures
04.08.2017 TIEBREAKER - Natur, mørke og gitardominanse
22.07.2017 CHONTARAZ - Har planen klar
03.07.2017 THE VOYNICH CODE - Share the same passion about heavy music
24.06.2017 MAMMÜTH - Outlander Track by Track
20.06.2017 ORIGIN - Variety is the spice of life
12.06.2017 VÖLVUR - Ny eventaktør i Bergen