Søkeord:   


31.07.2019

SWEDEN ROCK FESTIVAL 2019 - Dag 3+4

Anmeldt av Roger Hagerupsen

 FREDAG 7/6 

Fredagen føles varmere enn de foregående dagene (noe som er bra da dette er dagen med minst interessante band for min del), men om det bare er huden min som trenger en pause eller om det er tilfelle aner jeg ikke. Men selv om det frister å se MAGNUM så velger jeg likevel en sen start, og heller være litt sosial med kjentfolk på campen i dag.

 

f0c116062d9f4587b34c835927ef961b.jpg
Candlemass live at Sweden Rock Festival 2019
Photo by Maria Johansson

 



Så dagens første band blir CANDLEMASS for min del. Ironisk nok så var det på samme plass, på samme scene og i samme intense varme jeg så dem sist, for 2 år siden. Dessverre føltes opplevelsen derfor også like redusert den gangen som denne gangen. Dette er definitivt ikke bandets skyld, da jeg synes de leverer varene i varmen. Men litt om bandet: Candlemass har holdt på siden 1984, og spiller "epic" doom metal. Det har vært veldig mye folk innen bandet, men besetningen har likevel stort sett vært den samme gjennom 80-tallet. Det viktigste som har skjedd er at bassist Leif Edling de siste 5 årene ikke har spilt live med bandet pga. helseproblemer, og at Johan Längquist er tilbake i bandet. Og nettopp Längquist synes jeg gjør en bra jobb i varmen, jeg har aldri hørt han synge før, så jeg har ingen referanseramme, men sammen med resten av bandet gjør han absolutt jobben. Bandet turnerer for anledningen sin nye plate "The door to doom". Men konserten dreier seg i første rekke om de første platene, så de begynner med "The well of souls (fra 1987's Nightfall), så kommer "Dark reflections" (fra 1989's Tales of creation . Fantastiske "Mirror, mirror" , fra Ancient dreams" er neste ute. Og på dette tidspunktet kan ikke konserten gå feil. Som fjerde låt kommer "Astorolus - The great octopus", fra årets plate. Og den høres så Candlemass ut som det er mulig å bli. Så er det selvsagt også tid for bl.a noen spor fra debutplata "Epicus doomicus metallicus" nemlig " A sorcerer's pledge", "Under the oak", "Crystal ball" og selvfølgelig brilijante "Solitude" mot slutten av konserten. Candlemass er ett band som i mine ører alltid leverer varene, selv om varmen dessverre tok bort mye av fokuset mitt fra scena.

Etter å ha sett en låt eller to med ZZ Top valgte jeg heller å gå på JAG PANZER. Ett for meg nytt bekjentskap, jeg har aldri sett dem live eller hørt på dem før. De har holdt på siden 1981, er fra Amerika og spiller heavy metal. Også her har besetningen i bandet stort sett vært det samme hele 80-tallet. Etter litt undersøkelser fant jeg ut at de har gitt ut ti plater, men hovedsakelig fra midten av 90-tallet og utover da de bare slapp en plate kalt "Ample destruction" (1984) på 80-tallet. Bandet gjør en helt grei jobb den drøye timen de holder på. Pluss for en dyktig vokalist, men også lyden synes jeg er bra her jeg står ved lydteltet.

 

d2d616a1e5632d33ce534bd65f3f9598.jpg

KISS live at Sweden Rock Festival 2019
Photo by Maria Johansson

Neste ut er WITCHFYNDE. Ett NWOBHM band som startet opp i 1973 og holdt på til midten av 80-tallet, før de igjen hadde pause til 1999.Dette bandet har jeg heller aldri sett live før, men jeg har hørt på dem, så jeg var litt spent på hvordan de var live. Men her må jeg dessverre si jeg ble litt skuffet. Jeg synes bandet virket uengasjert, hele bandet virket litt sliten og ute av det og det låt rett og slett ikke så kult i mine ører som det gjorde på plate. Nå er musikksmak en subjektiv greie, og her er jeg muligens i utakt med publikummet for øverig (som så ut til å kose seg). Nå så jeg heller ikke denne konserten helt ferdig, så det er mulig det funket bedre etter hvert. Men det jeg så fristet ikke til gjentakelse dessverre.

Så er det tid for KISS. Når en ser antallet malte ansikter både på barn og voksne, så er det tydelig at dette for mange er festivalens høydepunkt. Og konsertmessig kommer også første høydepunktet tidlig når bandet kommer ned på scenen på plattformer mens de spiller "Detroit rock city", på neste låt "Shout it out loud overlater Paul mikrofonen til Gene, og jeg synes ikke det er mye tvil om at Gene synger bedre enn sin kollega, selv om Paul Stanley har en bedre stemme, og en mer krevende måte å synge på. Paul Stanley , som av en eller annen grunn lesber og snøvler noe noe innmari, prater i vei til Simmons tar mikrofonen på "Deuce", mens både gamle og nye klipp av bandet ruller på storskjerm bak trommene. "Say yeah" og "I Love it loud" (nok en gang med Simmons på vokal). På kule "Heavens on fire" er det naturlig nok Stanley som synger. Diskusjonen går jo på hvor mye Stanley egentlig synger live, personlig tror jeg det er en blanding, for tidvis hører det så surt ut at det kan umulig være playback, mens andre ganger er det svært så klokkerent. Så her får nok de lærde strides videre. På "War machine" kommer Simmons og "puster ild". Perlene kommer på en snor i kveld med "Lick it up", "Calling dr. Love", "100,000 years", "Cold gin". På fantastiske "God of thunder" er det Gene Simmons som igjen står i rampelyset. Med falsk blod rennende nedover ansiktet løftes han opp på plattform og tar seg like godt av låta der. "Psycho circus" , som i mine øyne er en moderne klassiker , mer obskure" Let me go, rock 'n' roll" kommer før Stanley flyr ut blant publikum og tar seg av "Love gun" og sukkersøte "I was made for lovin you" der. Sist ut før ekstranumrene er min favoritt med bandet, dvs. deilige "Black Diamond" og her er det trommis Singer som tar seg av vokalen (ironisk nok), og det er liten tvil om at han synger best i dagens Kiss. Og han får også sine øyenblikk i spotlight'en når trommeset'et hans heves på en plattform mot slutten av sangen. Som første ekstranummer er det fremdeles Singer som får skinne i vakre "Beth", til 1988's store hit "Crazy crazy nights" flyr det store Kiss- ballonger ut over publikum før den store avslutningen kommer med "Rock and roll all nite" og konfettikanoner som spruter konfetti ut over hele sletta. Når "God gave rock 'n' roll to you" spilles på tape så er det bare å konkludere med at showet er større enn de musikalske prestasjonene til tider. men hvem bryr seg egentlig? Kiss er show, pyro, fyrverkeri, morro og en rekke med hitlåter svært få andre band er i nærheten å konkurrere med. Så kan en diskutere langt inn i natta hvor mye av Stanleys vokal er live eller på tape.

 

 

4b416e2b6036fd6b3058ddacbe96d6ef.jpg
Gorgoroth live at Sweden Rock Festival 2019
Photo by Josfin Larsson

Så hva er vel bedre enn å avslutte denne kvelden med BM og GORGOROTH? Nå synes jeg helt klart Gorgoroth var mer interessant når Gaahl og King ov hell var med, men det er likevel såpass lenge siden jeg har sett dem live at det føles på tide. Gorgoroth så dagens mørke i 1992, og har etter det sluppet 10 plater siden debuten "Pentagram" kom i 1994. Siden starten i 1992 er det bare gitarist og sjef "Infernus" som derfor er igjen i bandet. Nå er det heldigvis blitt mørkt også, så bandet funker fett som faen som avslutning på kvelden. Kveldens setlist er variert , og fra hele gruppas levetid. Konserten starer med "Bergtrollets hevn" (fra plata Antichrist), og utover set'et kommer også livefavoritter som "Katharinas bortgang", fra debuten "Pentagram" og "Revelation of doom". De gjør også plass til ett par medley's med "Ødeleggelse og undergang/Blood stains the circle" og "Destroyer/Incipit Satan" om jeg ikke husker veldig feil. Det er bra med folk foran scena på denne, så det er tydelig at folk ønsker mer etter KISS, og jeg tror ikke noen gikk hjem skuffa etter denne avslutningen på fredagskvelden.

 

 

 LØRDAG 8/6


Dag 4, og siste dag av årets Sweden rock festival er nok også den travleste for undertegnede. Og det starter allerede kl. 14:30 med:

 

46e0bc1f1916a62c8b1856685f329d5c.jpg
STYX live at Sweden Rock Festival 2019
Photo by Josefin Larsson


STYX: Jeg så denne gruppa første gang på samme plass i 2005, og igjen i 2011, og hvert fall i 2011 var det årets store positive overraskelse for min del. Så kunne de klare å leve opp til den konserten nå, 8 år etter? Men først litt om bandet. Styx er ett amerikansk band som ble startet i 1972, og spiller en mer radiovennlig prog/soft rock med også en del pop i seg. Gitarist/vokalist James Young er eneste medlem som har vært med siden starten, men som gjesteartist er også orginalmedlem Chuck Panozzo på scenen på enkelte låter. Han er dessverre redusert av alvorlig sykdom, så hans opptreden er nok mer visuelt enn som musikalsk bidragsyter til konserten, men hyggelig å se likevel. På lead gitar og vokal er også Tommy Shaw, som har vært med siden midten av 70-tallet. Og dette sitter rett og slett som ett skudd!! Shaw og Young bytter på å synge når ikke keyboardist Lawrence Gowan synger. Og keyboardist Gowan er kveldens vinner synes jeg. Han synger, spiller og er som en sprettball på scena. Med vokalhjelp fra både Young og Shaw blir det tre litt forskjellige vokalister, men det harmonerer bra sammen. Hele bandet funker bra sammen foran ett interessert publikum, og med låter som "Blue collar man", "Lady", Come sail away" og irriterende fengende "Mr. Roboto er dette en av festivalens topp 3 konserter for min del.

UFO: Rett etter Styx er ferdig må en bevege seg mot Sweden stage for å se UFO. Det ble meg fortalt at bandet er på sin avslutningturne, noe som er vel fortjent i så fall. Bandet har vært i rockens tjeneste helt siden 1969 å vokalist Phil Mogg og trommis Andy Parker har vært med helt siden starten. Tidligere i år døde dessverre bandets andre gitarist Paul Raymond, så Neil Carter som også spilte noen år i bandet på 80-tallet erstattet Raymond. Og dette skal vise seg å bli en hyggelig stund med UFO. Bandet, både nye og eldre medlemmer, fungerer bra sammen på scenen, lyden er bra og Phil Mogg synger enda til godt over godkjent synes jeg (selv om han virker stiv som en stokk i kroppen). Setlist konsentrerer seg hovedsakelig om 70-tallet og de mest populære platene, som alltid er lurt i festivalsammenheng. Konserten starter derfor med "Mother Mary" (fra 1975's Force it), og allerede som fjerde låt kom "Lights out" (fra platen med samme navn). Derfra og ut var det ett band i storform som leverte perler som "Only you can rock me" og "Cherry" (Fra Obsession-plata) og mot slutten av konserten kom med gullrekken "Rock bottom", "Shoot shoot" og selvfølgelig "Doctor doctor" (som ikke minst enhver Iron Maiden fan kjenner til etterhvert). En fantastisk avslutning på konserten, og ikke minst Sweden rock festival- karrieren deres.
b6e7bafd17b77e5577180b56c47951c2.jpg
Saxon live at Sweden Rock Festival 2019
Photo by Josefin Larsson

 


Saxon: Neste ut er ett av mine desidert favorittband, nemlig Saxon. Nok ett av festivalens faste husband da dette er deres 9'ene opptreden på festivalen. Det er bare to år siden de var her sist, og da for å promotere "Battering ram"-plata sin. I fjor slapp de sin foreløpig siste plate "Thunderbolt", så denne sommerturneen' er egentlig bare en unnskyldning for å spille gamle låter tror jeg. Turneen kalles så flott for "Castles and eagle tour", og i kveld skulle vi heldige som var tilstede få ett sammendrag av hele deres karriere (selv om det som vanlig er de eldste platene som står i fokus). Saxon varierer litt låtene de spiller fra plass til plass, men ser en bort fra Lemmy-hyllesten "They played rock and roll" og "Thunderbolt" fra nyplata så er det mye fra det hellige trekløveret "Wheels of steel", "Strong arm of the law" og "Denin and leather" platene. Faste innslag på en hver Saxon konsert som "Crusader", "Denim and leather", "Princess of the night", "Strong arm of the law", "Wheels of steel" og "Motorcycle man" går hånd i hånd med mer obskure låter som "Backs to the wall" (fra debuten "Saxon" fra 1979), "Broken heroes" ("Innocence is no excuse") og "Dogs of war" fra plata med samme navn. Med bare en "Thunderbolt" backdrop og null pyro eller ørn svevende over scena var sceneshowet minimalt, men hva gjør vel det når en har ett band som alltid leverer varene, helt fra Glocker som pisker på trommene og til bandets karismatiske frontmann Biff Byford.

 

8e7e8324094cdb4d9310ba109678b52e.jpg
Zal Cleminsons Sin Dogs live at Sweden Rock Festival 2019
Photo by Maria Johansson

Planen neste var å se UNLEASHED (som hadde steppet inn på kort varsel når Annihilator avlyste), men kjentfolk dro meg med på ZAL CLEMINSON'S SIN DOGS (Zal Cleminson er kjent fra The sensational Alex harvey band og Nazareth). Men lyden her var direkte grusom, og da jeg også hadde null kjentskap til bandets plate som kom i fjor ga dette meg null og niks, så jeg stakk fort på nevnte UNLEASHED. Bandet spiller herlig old school death metal, akkurat sånn jeg liker det, og har holdt på siden 1989 og har dermed 30 års jubileum i år.Dette er bare mitt andre møte med bandet, og jeg synes det er steintøft! Lyden ved lydteltet på Sweden stage er bedre enn det var i teltet, og det river bra. Debuten " Where noe life dwells" kom i 1991, og vi får bl.a både "The dark one" og "Into glory ride" fra den. Men også fjorårets " The hunt for white christ" er selvsagt representert i set'et med bl.a tittellåten og "Stand your ground". Konserten avsluttes med "Death metal victory", og da er jeg i hvert fall godt fornøyd med kveldens konsert og ser de gjerne flere ganger også om muligheten skulle by seg. Men da gjerne i ett mørkt og trangt lokale i steden for når kveldssola senker seg over festivalområdet.

Avslutningen av årets festival skulle dessverre bli litt antiklimatisk i mine øyne (og ører). RITCHIE BLACKMORE'S RAINBOW gjør ikke mange konsertene denne sommeren, men en av de er på årets Sweden rock festival. Nå så jeg noen klipp av fjorårets runde konserter på youtube, og ble litt skuffet da jeg synes det virket litt umotivert og slapt rett og slett. Så det var ikke med enorme forventninger jeg stilte meg opp for å bivåne min kanskje aller største gitarhelt. Og jeg blir ikke mindre skeptisk når han kommer på scene i noe merkelig bard kostyme som nok hadde passet bedre i Blacmore's Night. Her vil jeg si med en gang at bandet gjør absolutt jobben sin, teknisk sitter det veldig bra, og spesielt vokalist Ronnie Romero synger glitrende (han er forøverig ett ubeskrevet blad for min del). Av de andre bandmedlemmene så er det kanskje keyboardist Jens Johansson (fra bl.a Stratovarius) som er mest kjent. Men noe føles likevel ikke helt riktig synes jeg. Det mangler nok litt for mange av de orginale medlemmene, så dette føles litt som Ritchie Blackmore og en gjeng jævla dyktige pubmusikere han har rotet sammen. Setlist er en fin blanding av Rainbow og Deep Purple. Av Deep Purple låter som kommer spredt utover set'et får vi gamle låter som "Smoke on the water" (Selvsagt!!), "Black night" og "Burn", og nyere sanger som som "Perfect stranger". Litt den samme oppskriften er det også på Rainbow låtene med gamle diamanter som "Man on the silver mountain", og "Stargazer" i skjønn forening med nyere låter som"Spotlight kid" og "I surrender" som de åpnet konserten med.Det var absolutt kult å få se Blackmore live for første gang, og en morsom booking av festivalen synes jeg. Med en så fantastisk katalog sanger som Blackmore har vil nok alltid noen sanger savnes, men man fikk mye gull i kveld. Så da kan en tilgi en litt umotivert og fraværende Blackmore i låtene.

 

 

db2102013f24a79d136ced03eb82d547.jpg
Ritchie Blackmore's RAINBOW live at Sweden Rock Festival 2019
Photo by Josefin Larsson

Etter RAINBOW skulle egentlig Behemoth avslutte festivalen for min del. Men de fikk noe flyproblemer i Tyskland. Så Myrath (som tidligere på dagen hadde spilt på Rockklassiker stage) var sporty og stilte opp som avsluttende band på Rock stage. For min del gikk jeg litt tilfeldig mot 4Sound stage og fikk med meg noen låter fra BLUE COUPE isteden. For de som ikke vet hvem de er så er det altså ett band bestående av Albert og Joe Bouchard (Blue Öyster cult) og Dennis Dunaway (ALICE COOPER). Så her er det selvsagt det beste av de to gruppene som spilles. Jeg kom litt sent, men fikk med meg blant annet "Godzilla, "Schools out" og "Don't fear the reaper". Så det ble en hyggelig avslutning på årets festival likevel.

Da er Sweden rock festival over for denne gang, og på vei hjem må en sortere inntrykkene. Inntrykkene er som vanlig mange, men konklusjonen får være at det ble nok en vellykket festival med masse kongebra konserter, trivelige folk og som vanlig alt for varmt vær. Det virker som arrangørene fikk løst toalett-krisen fra forrige år, men enda føles det som det er litt for mye folk inne på området, så håper arrangøren til neste år går tilbake til "bare" 30000 mennesker.

 



Andre omtaler:


24.08.2019: ECLIPTIC VISION - Ecliptic Vision
23.08.2019: ALL WE'VE KNOWN - Dissidence
22.08.2019: PESTEROUS MIND - Halluci.Nation
21.08.2019: SINHERESY - Out Of Connection
20.08.2019: THE DEAD DAISIES - Locked and Loaded
19.08.2019: THE NEGATIVE BIAS - Narcissus Rising
18.08.2019: STINGER - Colourblind
17.08.2019: MAGIC PIE - Fragments of the 5th Element
15.08.2019: FAITHSEDGE - Bleed For Passion
14.08.2019: BEASTMAKER - Eye Of The Storm
13.08.2019: CROBOT - Motherbrain
12.08.2019: AS I MAY - My Own Creations
12.08.2019: SHADES OF DEEP WATER - Death's Threshold
10.08.2019: MARTIN POPOFF - Wheels of Steel: The Explosive Early Years of NWOBHM
10.08.2019: RED DEAD ROADKILL - Sweet Songs of Anguish
09.08.2019: TOMB MOLD - Planetary Clairvoyance
08.08.2019: MARTIN POPOFF - Lettin' Go: UFO in the '80s and '90s
08.08.2019: ENFORCED - At The Walls
07.08.2019: ROGGA JOHANSSON - Entrance To The Otherwhere
06.08.2019: MARTIN POPOFF - The Sun Goes Down: Thin Lizzy's Final Years